JAKTEN PÅ EN AUTENTISK STEMME | Testlesere i ungdomslitteratur

I hvor stor grad skal målgruppen ha påvirkningskraft underveis når voksne skriver for barn og unge? Og hvordan benytter man seg av disse bidragene på en måte som faktisk hjelper litteraturen?

Hvorfor bruke testleser?

Ungdom syns det er kjedelig å lese. Litteraturen når ikke ungdommen. Forlagene satser ikke på fengende historier for unge lesere. Debatten om leselyst blusser stadig opp, og omfanget viser jo bare hvor engasjert vi som jobber med litteratur og ungdom faktisk er. Jeg skrev selv en kommentar på bok365 forrige uke, om lesing i skolen. Nå er det ikke dét som skal være hovedtemaet for denne posten om testlesere, men jeg følte jeg måtte benytte anledningen til å knytte disse sakene sammen.

I del 6 av min serie om å skrive ungdomsbok, snakker jeg om testlesere. Våren 2023 sendte jeg andreutkastet mitt til to ungdommer, og i videoen under kan dere se hvordan det gikk! Jeg snakker også om hvorfor jeg bruker testlesere, og på hvilken måte jeg mener det hjelper litteraturen.

I lys av debatten de siste ukene, føler jeg at det er ganske selvforklarende hvorfor man bruker ungdomstestlesere når man skriver for ungdom. Det er jo fordi man ønsker å nå ungdommen, der de er. Og det er ekstra viktig nå, når det gis ut færre ungdomsbøker, og målgruppen opplever at engelske bøker ofte er mer relevante for deres liv enn norske. Hvorfor er det sånn? Og hvordan kan vi snu trenden?

Jeg mener det å bruke testlesere er et godt steg i riktig retning. Når man skriver for en målgruppe man ikke er en del av selv, er det verdt å teste tekstene på noen som er i den målgruppen nå. Et mer relevant spørsmål, er hvordan man skal gjøre det for å få resultater som faktisk hjelper arbeidet. Det kan være vanskelig å finne gode testlesere, og vanskelig å stille spørsmål som gir svar man kan bruke. Dette er svært tidskrevende, og noen forfattere opplever kanskje at svarene fra testleserne er såpass variable at det ikke er verdt å bruke skrivetid på. Det er også ulike meninger blant forskere og folk som jobber med barne- og ungdomslitteratur, om hvor mye påvirkningskraft målgruppen skal ha. Jeg har tidligere skrevet en artikkel om forskning som er gjort på barns egen medvirkning i litteraturen som er for dem.

Målet når man skriver for yngre målgrupper, er å finne en autentisk stemme som faktisk når barn og unge. Man kan bruke sin egen barnestemme fra da man var barn, og noen har lettere tilgang til denne enn andre. Jeg opplever at jeg har veldig god tilgang på min egen ungdomsstemme, blant annet fordi jeg skrev mye i tenårene, og ordforråd og formuleringer har festet seg i hukommelsen på denne måten. Dessuten, jo oftere man bruker denne stemmen, dess lettere er det å finne tilgang til den. For mange av oss som skriver til barn og unge, krever det ikke så mye å stille inn på det riktige giret.

Utfordringen er at det har gått tid. Hvis man skal nå noen som er tenåring nå holder det ikke nødvendigvis at man har god tilgang på og forståelse for hvordan det var å være tenåring midt på totusentallet. En av de beste måtene å sjekke at man når tenåringer som er tenåringer nå, er å bruke testlesere. For å sitere Nina Borge: Det handler om å løfte blikket! (Dette er et sitat fra en annen sak jeg har skrevet for NBI, om gaming! Les her)

Jeg bruker testlesere for å sjekke om den tenåringsstemmen jeg har konstruert for mitt prosjekt, resonnerer med lesere som er tenåringer nå!

Hva tester jeg?

Det er selvfølgelig opp til deg hva du vil teste. Jeg pleier å sjekke disse tingene: 

• Er språket realistisk?
• Er det som skjer realistisk?
• Hva som er morsomt (Hvis du vil at det skal være morsomt)
• Hva som er spennende (Hvis du vil at det skal være spennende)
• Spesifikk lingo (snakker folk som gamer faktisk sånn om gaming?)
• Stemmen stemmen stemmen!

Hvordan formulere spørsmål?

De beste spørsmålene er åpne, men konkrete. Jeg prøver å stille spørsmål som gjør at leseren må formulere sine egne tanker. Det er fint å gå rundt grøten, akkurat i denne sammenhengen! Det jeg vil ha er barna/ungdommenes eget møte med teksten. Da hjelper det at de må beskrive og reflektere, og ofte finner jeg svar på det jeg egentlig lurer på, i omveiene rundt noe annet.

Man kan gå i en fallgruve med at leserne tror det er riktige eller «bra» svar som man forventer eller håper på, så spørsmål som åpner opp for at de bare kan fortelle om hvordan de opplevde lesningen, er bra! Da får du som regel nok som du kan trekke nødvendige konklusjoner fra, uten å måtte spørre direkte.

Det er jo en fordel her å finne testlesere som ikke nødvendigvis fatter seg i korthet. 

Jeg pleier å ha mellom 12 og 16 spørsmål. Det er ganske mange. Men noen krever kanskje korte svar, noen kan man greie ut mer på, og leserne kan hoppe over spørsmål hvis de ikke har noe å si. 

Hvordan finne testlesere?

Jeg skjønner at ikke alle er lærere. Men kanskje du kjenner en lærer? Eller kanskje du kjenner en forelder? Kanskje du kjenner noen som har lest bøkene dine, og kunne tenke seg å bidra med den neste?

En fallgruve: Hvis du spør noen som liker det du skriver eller, på en måte, deg, er det kanskje vanskeligere for dem å være ærlige. Derfor er det også viktig å stille åpne nok spørsmål. Mine hovedkriterier for å finne testlesere er noen som er en relativt god leser, noen som faktisk kan (tør?) si meningen sin og kanskje være kritisk, og noen som kan formulere seg presist og personlig.

Sjekk ut videoen for å se hvordan det gikk da jeg fikk to ungdomstestlesere til å lese andreutkastet på ungdomsromanen min: