SENSITIVITETSLESERE | Kunst, representasjon & sannhet

Ungdomsboken min Jeg angrer ikke på noe handler om Jakub som er 15 år og har polsk-katolsk bakgrunn. Hvorfor har jeg valgt å skrive en person som er så forskjellig fra meg? Hvilke utfordringer møter man når man skriver om minoritetserfaringer man ikke har selv? Og ikke minst, hva er greia med sensitivitetslesere, og må man bruke dette?

Jeg har laget et videoessay hvor jeg lufter disse spørsmålene, og mer. Dette er en skriftlig versjon. Men jeg anbefaler faktisk å se videoen (nederst i innlegget), siden jeg syns muntligheten kler disse spørsmålene best! 

Hva er en sensitivitetsleser?

To ting en sensitivitetsleser ikke er:

En sensitivitetsleser er ikke en testleser. Jeg har brukt tenårings-testlesere tidligere i skriveprosessen, siden jeg skriver fra et tenåringsperspektiv og ikke er tenåring selv. Å bruke testlesere på denne måten handler om målgruppeorientering, at man har lagt seg på riktig øyehøyde med tanke på mottakeren. Sensitivitetsleseren vil ikke nødvendigvis være i målgruppen, så det handler mer om research enn om mottakerbevissthet. Jeg anbefaler å sjekke ut innlegget mitt om testlesere også, siden jeg er innom noe av den samme tematikken rundt å skrive fra en stemme som er annerledes enn min egen!

En sensitivitetsleser er heller ikke en som driver med sensur. Det virker som om mange i norsk bokbransje tenker på sensitivitetslesere som noen som skal sensurere støtende innhold, antakeligvis på grunn av ordet «sensitiv». Dette blusset opp i kjølevannet av omskrivingen av Roald Dahls bøker, og senest på Norsk barnebokinsitiutts seminar om ungdomslitteratur i april i år. Det avsluttende panelet fikk spørsmål fra salen om «hva de syntes om sensitivitetslesere» og svarte ut fra tolkningen om at det er noen som sørger for at teksten ikke provoserer. Noe de var negative til.

Det er jeg også! Ungdomslitteraturen skal provosere! Jeg velger å herved omdøpe hele begrepet sensitivitetsleser til bakgrunnskonsulent. Dette viser at det er en research-rolle, at man bruker en konsulent som er «ekspert» på noe man ikke har erfaring med selv.     

Kunst, representasjon & sannhet

Jeg hørte en gang noen si at hvis du skal skrive fra et minoritetsperspektiv som ikke er ditt eget, må du spørre deg, HVORFOR skal akkurat JEG fortelle denne historien? 

Du må altså kunne svare på det. Ikke nødvendigvis for å «forsvare» at du skriver det du skriver, mener jeg, men for at litteraturen, kunsten, skal være bra, må det være en kjerne der, noe som gjør at bare du kunne fortalt det du forteller. 

I (hovedsakelig) engelskspråklig litteratur, snakkes det om #ownvoices, altså at forfatteren deler identiteten (minoritetserfaringen) til hovedpersonen. Forfatteren skriver fra et minoritetsperspektiv hen har selv. Et litterært eksempel på at en forfatter skriver fra et minoritetsperspektiv hun ikke har, og også utgir seg for å ha dette perspektivet, er romanen Yellowface. Her er det en plagierende forfatter, som ikke bare stjeler en tekst fra en avdød forfatterkollega, men også fremstiller seg selv som en forfatter med Asian-American bakgrunn, når dette ikke er tilfellet. Dette er jo umoralsk på mange måter. Det er plagiat, og det er et bevisst identitetsbedrag. 

Men er det iboende umoralsk å skrive en en person som har en minoritetsbakgrunn man selv ikke har?

Jeg syns åpenbart ikke det, siden jeg gjør det. Men jeg antar noen kan tenke det. Og hvis man tenker det, antar jeg at man ser på litteraturen og det å gi ut bok som et nullsum-spill. Altså en situasjon hvor tap og gevinst alltid er balansert, det er én vinner og dermed en taper. Det finnes så-og-så mange bøker som kan bli gitt ut, og hver bok som blir gitt ut tar plassen til en annen. Hvis du gir ut en minoritetsfortelling, tar du plassen til en minoritetsforfatter som kunne fortalt historien sin. 

Jeg tror ikke litteraturen er et nullsum-spill. Jeg tror bra bøker når leserne sine. Vi kan selvfølgelig snakke om privilegier og det å ha muligheten til å skrive en bok og utvikle en litterær stemme i utgangspunktet, og det er en diskusjon jeg gjerne tar. Men enn så lenge, så tenker jeg at når man har et forfatterskap, når man har lesere, så har man også et ansvar for å inkludere representasjon i bøkene sine. Jeg kan ikke bare skrive om sinte, hvite jenter fra urbane forsteder utenfor Oslo, akkurat som minoritetsforfattere ikke bare kan skrive om én konkret minoritetserfaring. 

Når jeg skal svare på hvorfor akkurat jeg skal skrive den historien jeg skriver – når alle skal svare på hvorfor de skal skrive det de skriver – tror jeg en del av svaret alltid må være «fordi jeg kan skrive dette skikkelig bra». Enkelt, kanskje. Men man må nesten tro at det man skriver er verdt å skrive, at historien man forteller er verdt å fortelle. Og det må være noe der som gjør at bare du kunne skrevet det du gjør – uavhengig av hvilken bakgrunn du har.

Nå kommer vi til en slags kjerne. 

For at kunst skal være bra, tror jeg helt fundamentalt på at det må være noe sannhet i det. Vi har et slags spekter av moralske utfordringer, som forfatter: fra det å ta plassen til noen med en annen erfaring enn deg selv, til virkelighetslitteraturen; å utlevere ditt virkelige liv og menneskene i det. Man må legge seg et sted. Og jeg tror at for at litteraturen, kunsten, skal bli bra, må man bruke noe som er sant. det må være en kjerne av sannhet i det. Hvis ikke vil det ikke oppleves ekte for leserne, og de som opplever det vil ikke kunne relatere til det.

Et av mine favorittsitater er Artists use lies to tell the truth, fra V for Vendetta. Jeg tror det er en parafrasering av Picasso; Art is a lie that makes us realize the truth. Nå er kanskje ikke Picasso en person man trenger å bruke som moralsk kompass, men jeg liker sitatet. 

Jeg ser for meg et bilde som et slags tivolispeil, hvor sannheten man har i utgangspunktet, kjernen, grunnen til at man skriver eller lager kunst, blir forvrengt på veien til leseren. Men leseren som ser det forvrengte speilbildet opplever fremdeles kunsten som sann, ekte, genuin. Hvis man har gjort jobben sin bra, da. 

Sannhet er viktig. Men for at noe skal kunne oppfattes som kunst, kan man ikke bare servere noen fakta, heller. Uansett hvor sanne de er. Det må bearbeides, kunstifiseres. Kunst er en balansegang mellom noe spesifikt og noe generelt. Man har sin egen spesifikke sannhet, som bearbeides i et tivolispeil, eller et fiksjonsfilter, og målet er at den spesifikke følelsen på den ene siden, skal oppleves universell og generell for så mange lesere som mulig, på «den andre siden» av speilet. 

Når jeg skriver prøver jeg å orientere meg i et landskap hvor noe veldig spesifikt skal føles universelt og generelt, og hvor noe sant må bearbeides gjennom en løgn for at det skal bli kunst. Målet mitt er alltid at det skal føles ekte for den som leser.

Hvis vi skal bruke Picasso igjen, kan vi se for oss kubismen som et tivolispeil. Man har et spesifikt ekte menneske på den ene siden, som males med kubisme-teknikk og blir kunstifisert, fiksjonifisert, og oppleves universelt menneskelig for de som ser maleriet. Selv om de ikke kjenner personen som ble malt i utgangspunktet. De bruker sine erfaringer og sitt liv, til å se for seg et menneske i formene. Og slik blir ett spesifikt menneske til et generelt ekte menneske, via kunsten. 

Men hvordan fungerer det i litteraturen, da, Ida? Du driver jo ikke med kubisme?

Nei, jeg gjør ikke det. 

Jeg lærte i norsktimene på ungdomsskolen at man må skrive det man kan. Men det man kan trenger ikke bare være konkrete opplevelser og historier. Det kan være en stemning, en følelse, en måte å se verden på. Så man kan ta utgangspunkt i noe som er sant, som ikke nødvendigvis handler om egen personlig bakgrunn. Og disse tingene kan man fortelle om på mange forskjellige måter. Man kan ha mange forskjellige hovedpersoner som går gjennom mange forskjellige konflikter og utfordringer. Man kan fortelle mange historier som har ens egne sannheter som utgangspunkt, og så kan man filtrere dem gjennom forskjellige karakterer med forskjellig fortellerstemme. Jeg tror litteraturen blir bedre hvis man utforsker flere historier, flere karakterer, flere måter å fortelle på. Litteraturen blir bedre, og historiene får også bedre representasjon for leserne. 

Men det jeg gjør, helt konkret, (i denne boken), er at jeg bruker noen andres minoritetserfaring som fiksjonsfilter. Og når man gjør det, da er man nødt til å bruke en sensitivitetsleser. Eller altså, en bakgrunnskonsulent. Jeg er nødt til å finne noen som har den samme bakgrunnen som personen jeg skriver om, og sjekke researchen min. 

Hvorfor og hvordan bruke sensitivitetslesere?

Disclaimer: Det er jo ikke sånn at én person som har samme bakgrunn eller erfaring som hovedpersonen du skriver om kan representere en hel gruppe mennesker. Slevfølgelig ikke. Men jeg tror at all research er bedre enn ingen research, og jeg vil få mer ut av å spørre én person som har polsk-katolsk bakgrunn om å sjekke teksten min, enn å ikke spørre noen. 

Grunnen til at jeg valgte å skrive om en familie fra Polen, og om katolisismen, er for det første at jeg synes det er interessant. Som ungdomsskolelærer har jeg hatt mange elever fra Polen, og jeg har ikke sett så mange norske ungdomsbøker med polske karakterer. Litt rart, med tanke på hvor mange med polsk bakgrunn som bor i Norge. Jeg har hatt en interesse for Polen og polsk kultur lenge, så når jeg føler at det er underrepresentert, tenkte jeg at jeg faktisk kunne skrive noe. 

Men det var altså ikke en beslutning fra et bingobrett. Den historien jeg hadde lyst til å skrive, de utfordringene og konfliktene jeg så for meg at hovedkarakteren min skulle ha, ville passe veldig bra med dette bakteppet. Det ville bli en tydeligere iscenesettelse av de problemene jeg ønsket å utforske.

Da jeg hadde bestemt meg for det, måtte jeg gjøre enda mer research. Sett inn lang liste over hvordan jeg lærte meg å snakke om epler på Duolingo, og så enda flere polske filmer og serier. Jeg har sett alle youtubevideoene til katolskno, og lest meg opp på katolsk konfirmasjon. Det finnes mye materiale som ligger ute for målgruppen potensielle konfirmanter på nettsidene til de ulike katolske kirkene i Norge. Så nå er algoritmen min veldig forvirret. 

Til slutt, når jeg hadde et ganske ferdig manus, måtte jeg finne en bakgrunnskonsulent til å lese gjennom. Det jeg ikke vil, er at det jeg har skrevet skal oppleves fremmedgjørende. Jeg vil være provoserende og støtende, for all del. Men jeg vil være generelt støtende, jeg vil at alle skal føle seg provosert. Jeg vil ikke at noen som kunne kjent seg igjen i det jeg skriver, konkret sett, skal føle seg fremmedgjort av sin egen bakgrunn fordi den er beskrevet feil. Jeg vil heller ikke være med å forsterke misvisende stereotypier som vi ikke trenger i vårt samfunn. Så å få sjekket disse tingene, om så bare av én person, det syns jeg er ganske verdifullt.

Jeg fikk en veldig bra leser, som faktisk var fra samme område som hovedpersonen min (altså Bærum), han var litteraturinteressert og en god og detaljert leser. Han sjekket alt som hadde med Polen, og katolisismen, og konfirmasjon, og språket. Jeg hadde sendt ham noen konkrete spørsmål, noen spesifikke ting, og noen mer generelle. Så møttes vi og drakk kaffe (veldig hyggelig!) og han hadde med seg fire sider med notater. Både svar på spørsmålene, og detaljer han hadde lagt merke til. Hovedsakelig positivt. Han var imponert over polsken min, så da ble jeg veldig fornøyd & stolt!

(Det var ett ord han var tvilende til, en voksen person i boken bruker et ord som var «utdatert slang». Og det passer kanskje greit siden det er en voksen. Men folk må jo faktisk kunne finne ut hva det betyr! Da jeg ikke egentlig fant et passende alternativ, valgte jeg å kutte hele replikken. Den var kanskje unødvendig uansett!)

Jeg hadde allerede gjort mye research da jeg møtte bakgrunnskonsulenten min, og det var fint å få bekreftet at jeg var på riktig vei. Så fikk jeg også litt flere innspill og ideer! Veldig fornøyd med opplevelsen, og selv om det bare er én person som har sjekket manuset mitt, føler jeg meg mye tryggere enn om det var ingen!

Det å få noen som har mer erfaring enn deg til å sjekke fremstillingene dine, vil alltid være hjelpsomt. Når du skal sende din kjerne av sannhet gjennom fiksjonsspeilet, så den blir sett og opplevd som «ekte» av flest mulig mennesker, trenger du noen som kan hjelpe deg med å ..pusse speilet.

Å wow. Metaforer. Tenker vi avslutter der. Takk for meg.