Jeg trodde at Ida (16) var en slags bootleg-utgave, et tidlig utkast, en kladd jeg nå har bearbeidet og forbedret. Men jeg har innsett at hun fortsatt eksisterer i sin opprinnelige form, inni meg. Og ikke nok med det, nå er det to av henne. Hun er faktisk dobbelt så mye som meg, Ida (32), som bare er én.
Den andre versjonen av Ida (16) ble født på sekstenårsdagen min 19. februar 2007. Hun er faktisk like gammel som elevene mine. Jeg kunne hatt henne i klassen min, vi kunne hatt elevsamtaler og diskutert det ene og det andre. Mest det andre, kjenner jeg oss rett.
Så i anledning trettitoårsdagen min, bestemte jeg meg for å sette meg ned sammen med Ida (16). Begge to. Ida (16) i andre, om du vil.
Hvordan går det med deg? spør jeg, som jeg ofte gjør når jeg har samtaler med elever. Ida (16) bare ser på meg, uten å svare. Hun dømmer meg, jeg vet det. Hun vet at jeg vet at man ikke kan forvente et interessant svar på det spørsmålet. Men det er ikke derfor jeg spør, sier jeg. Jeg spør for å vise at jeg bryr meg. I dette tilfellet er det faktisk self care, så jeg syns ikke vi trenger å kimse av det. Men Ida (16) er veldig lite fleksibel, og kimser av det meste.
Jeg spør om hun har hørt det nye albumet til Paramore. Det var faktisk det albumet som fikk meg til å tenke på henne igjen. Ida (16) liker bare Paramore med ironisk distanse. Det er ikke akkurat Pixies, liksom. Jeg, Ida (32), liker Paramore på ekte, men nå har jo både jeg og Paramore vokst og utviklet oss en del siden 2007.
Jeg er mer åpen nå, sier jeg, og håper at hun vil bli stolt eller noe. Jeg merker at jeg bryr meg utrolig mye om hva hun syns. Og sånn sett innser jeg at jeg ikke har avfeid alle ideene hennes. Man kan ikke ta viktige valg når man er 16, tenker vi (Ida 32, Ida 25, Ida 21 og Ida 18 og et halvt), man vet ingenting om livet. Man kan ingenting. Har ingen nødvendige skills. Bryr seg ikke om penger eller konsekvenser. Når man blir eldre og mer rasjonell kan man tenke seg om og se hva som er logisk og gjennomførbart.
Men når Ida (16) dømmer meg, bryr jeg meg om det.
Ikke tenk så mye, sier hun. Det er null poeng å overtenke. Det er lett å si til en person som literally har en samtale med seg selv inne i hodet sitt.
Tingen er, jeg vil at hun skal være stolt av meg. Jeg vil at hun skal like meg. Og på de fleste områdene ser hun ganske fornøyd ut, hun nikker tilfreds og syns det er fett at jeg har fått til en hel del. Tenk at vi skriver bøker, sier hun. Tenk at du på ekte giftet deg med han duden med langt hår jeg så på en fest en gang, men foreløpig aldri har snakket med. Og tenk at du fortsatt er venner med vennene mine! Good call.
Men på andre områder er hun ikke like happy. Jeg får litt dårlig samvittighet når jeg forteller henne hvor sliten jeg er. Du tror du er sliten nå! sier jeg, og angrer med en gang. Når bestemte du deg for å bruke så mye energi på ting som ikke gir deg det du trenger? spør hun. Og hun har et poeng.
Selv om jeg vet bedre nå, selv om jeg klarer å ta vare på meg selv (ish) og ta logiske valg, så holder det ikke hvis ikke Ida (16) er med på laget. Hun er kanskje ikke så rasjonell. Men hun vet hva hun vil og hva som er viktig for henne. Hun er magefølelsen, intuisjonen, de verdiene man alltid har i bunnen. Det er hun som skriver bøkene mine. Heldigvis. Men det er Ida (32) som holder frister, svarer på mail, og takler å få kritikk.
Jeg antar vi trenger hverandre begge to. Vet du hva du vil bli når du blir stor? spør jeg.
Gi meg 16 år til, så kanskje jeg finner det ut, sier hun.
idatherese 