Jeg begynner arbeidet med å skrive en oppfølger til jeg angrer ikke på noe! Frittstående oppfølger, blir det. Ny hovedperson, ny problemstilling.
Hvorfor ville jeg skrive en frittstående oppfølger?
- Jeg hadde dårlig samvittighet for Jakub, for at jeg utsatte ham for så mye dritt. Jeg ville gjerne sjekke inn litt senere for å se hvordan det går med ham, ikke sant.
- Jeg hadde notater og tekstbiter som hadde «blitt til overs» da jeg skrev jeg angrer ikke på noe, som jeg følte at hadde en annen stemme. Det var en annen person som snakket! Skulle han også få sin egen bok?
- Jeg hadde lyst til å vise at jeg kan skrive en annen type ungdomsbok.
- Jeg hadde lyst til å skrive noe koseligere, så jeg slapp å være så emo absolutt hele tiden:)
Når jeg begynner på et nytt bokprosjekt, tar det litt tid å samle nok ingredienser til at jeg får følelsen av at dette kan bli en bok. Det er altså ikke et bokprosjekt til å begynne med, bare løse notater i notatappen, som jeg etterhvert tenker at kanskje hører sammen. Kanskje er det samme tematikk, samme tone, lignende bildebruk.
Jeg samler så de beslektede ideene i samme notat, og DA er det et bokprosjekt inne i hjernen min. Det er noe jeg jobber med, noe jeg tenker at kanskje skal bli noe, noe jeg samler ideer til og oppsøker inspirasjon for å skrive.
Først skriver jeg bare inne i appen. Det er mindre skummelt, syns jeg. Jeg tester ut korte scener, dialoger, skriver notater til meg selv om hva som kanskje kunne vært med.
Når jeg har «nok» (har dessverre ikke en fast definisjon på det), limer jeg inn alt sammen i et dokument på google docs, og da er det offisielt. Da prøver jeg å skrive førsteutkast.
Denne nye ideen hadde atten sider med ord da jeg startet. Det gjør det også enklere, å ikke måtte stirre på et blankt ark i startfasen. Blant de atten sidene var en telefonsamtale som fortsatt er med i boken, som jeg skrev for å teste kjemien mellom to av karakterene mine. Jeg hadde også en indre monolog hvor den nye hovedpersonen min prøver å oppsummere for seg selv alt han vet om handlingen i den første boken. Eller altså, han vet jo ikke at det er en bok. Men du skjønner. Til slutt hadde jeg en samtale som foregår i gangen på skolen, som ender med at hovedpersonen min blir lei seg.
Dette er scener som fortsatt er med, og som jeg brukte til å strukturere manuset i starten. Jeg lagde en kalender for å få oversikt over hvor lang tid som går i historien, og skrev inn de scenene jeg visste at skulle med. Videre bruker jeg kalenderen som struktur for å få oversikt over hva som skjer når, som en slags outline.
Se hvordan jeg lager kalender til outline her!
I videoen under tar jeg dere med inn i denne prosessen, og snakker om inspirasjon og hva som fikk meg til å ville skrive denne nye boken!
Ida Therese Klungland 