FERDIG BOK | Første møte + refleksjoner

Boken er ferdig! Jeg fikk hentemelding fra posten, tok med meg en stor regnbuebag fra Ikea, og gikk for å hente 30 forfattereksemplarer av jeg angrer ikke på noe.

Det første møtet ble dokumentert, og du kan se i videoen under hvor glad jeg ble for å holde boken min i hendene for første gang! Det er en helt spesiell opplevelse, vanskelig å sammenligne med noe annet. Kanskje det å få barn, jeg vet ikke, jeg har ikke barn. Bøker er det nærmeste jeg kommer å jobbe med noe for meg selv i 9+ måneder (ofte opptil flere år), en ubeskrivelig smerte og glede, og så et resultat som for meg er det mest magiske i hele verden, men for resten av verden er litt sånn «ja vel ok, vi har sett en bok/baby før».

Til alle mine venninner med barn, beklager denne sammenligningen! Jeg skjønner at å føde er tusen ganger verre enn å gi ut bok. Jeg prøvde bare å lage en kreativ greie som viser hvor spesielt det er for meg å gi ut bok, don’t come at me<3

Uansett. Jeg filmet det første møtet, men jeg gjorde ikke noe mer med videomaterialet. På planen min (planen jeg hadde for disse videoene) sto det at det skulle være 16 videoer, og den siste skulle hete «FERDIG BOK». Skulle jeg bare poste det jeg hadde? Burde jeg ikke filme noe mer, ha noen refleksjoner, et eller annet? Når passet det å filme refleksjoner? Hva skulle jeg reflektere over? Jeg ventet på et slags momentum, men det kom liksom aldri. Det føltes aldri som at NÅ, dette er riktig tidspunkt å si hvordan det har gått med boken din. Plutselig hadde det gått seks måneder, og jeg hadde ikke postet noen video om at boken min er ferdig.

Og ja, jeg vet, ingen bryr seg. Men vi må huske på at jeg gjør dette for min egen del. Og når jeg ikke gjennomfører planene jeg har lagt for min egen del, så må det være symptomatisk på noe. Jeg er ganske god på å gjennomføre planer jeg har lagt for min egen del.

Jeg innså at hele den greia med å vente på momentum var veldig beskrivende for hvordan det er å gi ut bok. Det føles så stort, det føles som om verden må bli satt på pause og alle må stoppe det de gjør umiddelbart, for å lese boken. Velkommen til denne ekstra nyhetssendingen! Ida har gitt ut en bok som føles overraskende sårbar og personlig, selv om hun ikke er en homofil femten år gammel gutt fra Polen! Hun håper folk syns den er morsom, og også fin og trist.

Så ja, jeg filmet at jeg snakket litt om det, da. Dette med å ha forhåpninger og forventninger. Det er bra å ha det første, dumt å ha det siste. Man må ha akkurat riktig balanse forhåpninger også, såpass mye at man er spent og gleder seg og har lyst til å dele boken med folk, men ikke så mye at man blir skuffet hvis ikke verden stopper opp når den er ute. Verden stopper sjeldent opp når en bok er ute. Jeg pleier å være ganske flink til det her, jeg har allerede en sunn og (for meg) fin definisjon av hva det vil si at en bok gjør det bra. Jeg vil bare nå en leser. En. En leser som trenger boken.

Men så kommer verden utenfor da, og hyper meg opp. Folk som har lest boken før den har kommet ut, forlaget. De sier den kommer til å gjøre det kjempebra, og de snakker ikke bare om den ene leseren jeg tenker på. Gjøre det bra. De snakker om momentum. Målbare, ytre faktorer. Anmeldelser, nominasjoner kanskje, salg. Forlaget trykket boken opp i et uvanlig stort førsteopplag. Kjempegøy! De har tro på den, det er stas. Men det er også veldig mye press, og det shaker meg helt ut av min vanlige bare jeg når en leser er det bra-innstilling.

Så jeg ventet på momentum, trompetfanfare, målbare greier. Ting som er universelt forståelig, og tydelige faktorer på at boken har gjort det bra. Så kunne jeg filme refleksjoner, etter at det hadde skjedd.

Men newsflash. Uansett hvor mye ytre bekreftelse og momentum jeg hadde fått, så tror jeg det aldri hadde føltes nok. For det hadde aldri føltes som så stort som boken er for meg. Jeg sammenlignet det innledningsvis med å føde et barn, for f*cks sake!

Når man gir ut bok, får man som regel ikke trompetfanfare. Særlig ikke hvis man gir ut ungdomsbok. Ungdomsbøker er litt usynlige i bokhandlerne og mediene. Syns jeg det er dumt, på et generelt bokpolitisk grunnlag? Ja. Det handler ikke bare om min bok, og det handler ikke om at jeg er personlig bitter (jeg er ikke det!). Det handler om at jeg er utrolig lidenskapelig opptatt av ungdomslitteratur.

Saken er, at i salg-sammenheng, er bøker ferskvare. Det kommer nye hele tiden, og de nye titlene skal frem i butikken. For at en bok skal beholde plassen sin, er den avhengig av disse ytre faktorene, som er med på å forlenge holdbarhetsdatoen og relevansen. Da er det synd at ungdomsbøker ofte ikke får så mye oppmerksomhet. Så når jeg bryr meg, bryr jeg meg både om min personlige bok-baby, og ungdomsbok-markedet som helhet.

Nå har det seg sånn at min bok-baby FIKK en del oppmerksomhet. Til å være ungdomsbok. Det skjedde en hel del kule ting. Se videoen under hvor jeg forteller om litt av det, hehe.

Men så må jeg tilbake til min egen definisjon av suksess, for å faktisk føle momentum for meg selv. Uansett hvor universelt og målbart anmeldelser og sånn virker, så er det ikke det som føles mest verdifullt, for meg. Det som føles som ekte suksess, er at boken finnes ute i universet, og at den har nådd en leser som trenger den. Og jeg velger å ikke tenke på bøker som ferskvare. Jeg orker ikke en verden hvor litteratur og kunst har en utløpsdato. Når det er ute, så finnes det. Og det kan finnes av folk som resonnerer med det, som liker det, som kanskje til og med trenger det. Da er det verdt å lage det, for meg.