Foto: Leikny Havik Skjærseth
Jeg skrev et leserinnlegg til Vårt Land etter å ha lest på nettavisen deres om en ungdomsbokforfatter som forlater skipet, i en sak hvor ungdomslitteraturen i seg selv ble fremstilt som synkende. Redd deg selv hvis du kan, og så videre!
Avisen ville trykke innlegget mitt, noe som var stas. Men jeg måtte kutte ned en del, som man ofte må når ting skal på trykk. Den kuttede kronikken kan leses her. Men siden dette er min personlige blogg med null plassbegrensning, tenkte jeg at var fint å publisere langversjonen også, for de som eventuelt er interessert i det.
Optimisme om ungdomslitteraturen
Heidi Sævareid trekker seg som ungdomsbokforfatter, kan vi lese i Vårt Land (26. juni). Det er simpelthen for mye pessimisme rundt sjangeren til at hun orker å fortsette å skrive for ungdom. Mens jeg leste saken, spurte jeg meg selv om ikke denne typen utsagn er med på å forsterke det negative bildet av ungdomslitteraturen.
Men Sævareid etterlyste optimisme, og det er faktisk noe jeg har! I massevis! Så jeg tenkte å presentere denne optimismen for sjangeren i et eget innlegg, som en slags motvekt.
Jeg har utgitt tre barnebøker for mellomtrinnet (9–12), jobbet mye med litteraturformidling for barn og ungdom, og har lenge skrevet på ungdomsbokprosjekter som snart skal se dagens lys. Min første utgivelse for ungdom kommer i høst. Det gleder jeg meg enormt til, det er definitivt et høydepunkt i min karriere! Og jeg skal forklare hvorfor.
Jeg skal også gjøre et forsøk på å definere sjangeren, så vi vet hvilke bøker denne teksten retter optimismen mot. Noe av det som gjør ungdomslitteraturen så interessant, er nemlig at den kjennetegnes både av målgruppetenkning, og sjangertrekk i innhold og form.
Målgruppe: En stor kompleksitet
Det tydeligste kjennetegnet på en ungdomsbok, er at hovedpersonen(e) er ungdom. I bokhandlene, og dermed også i forlagene, er 9–12 den eldste barnebok-målgruppen. Det vil i praksis si at ungdomsbøker begynner der mellomtrinnsbøkene slutter. Sævareid beskriver målgruppen som 12–16, men i prinsippet (og på Store norske leksikons nettsider) regnes ungdomsmålgruppen opp til 18 år. Vi kan videre dele bøkene inn i ungdomsskole og VGS, basert på alderen til hovedpersonen(e). Men dette er ikke kategorier det opereres med i bokhandlene. Alle norske ungdomsbøker plasseres sammen, som regel sammen med norske barnebøker heller enn engelske ungdomsbøker og YA (young adult). Samtidig som vi lurer på hvorfor norske ungdommer ikke leser like mye som før, og hvorfor de først og fremst leser engelsk. Vil de ikke gå forbi Fantorangen og enhjørningspennalene på vei bort til ungdomsbokhyllen? Pussig, det der.
Men jeg vil altså skrive for denne målgruppen. Og ikke bare vil jeg skrive for ungdom, jeg vil skrive for ungdomsskolen. Jeg vil skrive om personer i ungdomsskolealder, og jeg vil bli lest av personer i ungdomsskolealder. Lykke til med det, liksom. Jeg fikk tilbakemelding fra forlaget underveis i skrivingen på den kommende boken min, om jeg ikke skulle gjøre hovedpersonen min litt eldre. Hva hvis han gikk på videregående og ikke i niendeklasse? Dette er fordi jeg skriver om tematikk som oftest legges til VGS (med «tematikk» mener jeg «sex og drugs», hvis jeg skal kalle en spade for en spade). Ikke fordi de ikke driver med denne typen «tematikk» på ungdomsskolen, men fordi ungdommer helst leser om hovedpersoner som er eldre enn dem selv.
Her har vi en utfordring med ungdomslitteraturen. På grunn av tanken om at ungdomsskoleelever bare vil lese om VGS-elever, får vi en usynlig strukturell organisering som skaper et litterært tomrom. «Ungdomsbøkene» med hovedpersoner på ungdomsskolen oppleves barnslige av mange ungdomsskoleelever (siden den egentlige målgruppen er mellomtrinnet), samtidig som mange historier ikke blir fortalt. Her går vi glipp av mye, tror jeg. Ungdomsskolen er det mest sammensatte miljøet man kan tenke seg. I samme klasse har man en elev i cherrox, en elev som røyker hasj på do, en elev som tenker på fotball 24/7 og en elev som er forelsket for første gang. Tenk på alle historiene man kan skrive til dem! Det er en kompleksitet som inviterer til stor optimisme, vil jeg si!
Innhold: Livet selv!
I følge Store norske leksikon, igjen, kjennetegnes ungdomslitteraturen av tematikk rundt oppbrudd, løsrivelse og identitet. Livet selv, med andre ord. Å skrive for denne målgruppen er å skrive for mennesker som holder på å finne seg selv og hvem de vil være, mens de opplever alle livets store ting for første gang. Det er formative år, og for mange, intenst følsomme år. De fortjener bøker og historier skrevet til dem.
Jeg har jobbet til sammen ti år som ungdomsskolelærer, og motivasjonen min for jobben var at jeg ville hjelpe elever som går gjennom shit og har det kjipt. Det tror jeg at jeg har gjort. Men det blir ganske slitsomt å ha en arbeidshverdag som består av at ungdom du bryr deg om har det kjipt, og du hele tiden vil ta med deg jobben (eller elevene) hjem. Så jeg sluttet.
Men jeg skriver ungdomsbøker av samme grunn som jeg jobbet som ungdomsskolelærer. Jeg vil være der for ungdommer som trenger å føle seg sett og hørt. Det er vanskelig å nå alle innenfor en så sammensatt aldersmålgruppe med en og samme bok, selvfølgelig. Akkurat som når man skriver for voksne, må man finne sin egen definerte målgruppe for hvert enkelt prosjekt. Jeg tror ungdomslitteraturverdenen vil bli mer lystbetont og lettere for både lesere og forfattere å orientere seg i, hvis det fokuseres mer på litterært innhold over alder.
Form: En utfordrende nærhet
Ungdomslitteraturen skal være tett på, litterært. Det er derfor så mange ungdomsbøker er skrevet i førsteperson presens. Men det i seg selv er bare ett grep, og det fremstår kanskje som en billig løsning hvis det er tekstens eneste nærhetsalibi. Når jeg skriver for ungdom, orienterer meg etter prinsippet om minst mulig distanse mellom forteller og det fortalte. Jeg vet ikke om dette er et universelt sjangertrekk, men jeg har i hvert fall sett det fra minst én seriøs kilde jeg stoler på (John Greens TikTok). Det er veldig gøy å skrive på denne måten. En teknisk utfordring som gjør at ungdomsboksjangeren appeller til meg. Det innebærer at jeg irriterer på meg voksne språkvaskere, men det er jo også noe jeg syns er gøy. Da føler jeg at jeg gjør noe riktig.
Jeg har bitt meg merke i voksne lesere som applauderer Oliver Lovrenskis brudd på V2-regelen, men som fortsatt syns man skal skrive «det regner da jeg går ut av døra» i ungdomsbøker. Det finnes flere sosiolekter i Norge enn den etter hvert litterært stuerene «kebabnorsken». De ulike muntlige «ungdoms-sosiolektene» vi har, gjør det veldig spennende å skrive for denne målgruppen. Jeg legger stolthet og presisjon i å konstruere en litterær stemme som er så nær innholdet jeg skriver om som mulig. Og å bruke «da» i en konstruksjon som setningen over, selv om det er grammatisk korrekt, vil høres veldig arkaisk ut for de fleste ungdommer. Det er som om man ber om at ungdomsleseren skal føle seg fremmedgjort. Den største synden i ungdomslitteraturen.
Jeg tror ungdomslitteraturen i Norge er for tett knyttet til barnelitteraturen. Dette har å gjøre med både plassering i bokhandlere, markedsføring og formidling, og språklig innhold i bøkene. «Ungdom» blir en underkategori av «barn», når det heller burde være en mellomkategori mellom barn og voksen. Her spekulerer jeg og trekker slutninger ut fra hva jeg har sett og lest, men jeg opplever den norske barnelitteraturen (og dermed også ungdomslitteraturen) som prinsipielt pedagogisk. Vi kan ikke bryte språklige regler når vi skriver for unge lesere, for da blir de forvirret og tror det er lov å skrive substantiv med stor forbokstav for Dramatisk Effekt på norsk, eller at man ikke alltid må ha komma foran men. Jeg skriver ikke for ungdom for å lære dem kommareglene. Jeg skriver for ungdom for å lære dem at de kan bruke stemmen sin, og at de har noe å si. Og det er dette målet som hjelper meg å være optimistisk i skrivingen.
Nå har jo ikke noen av ungdomsbøkene mine kommet ut ennå. Vi får se om jeg fortsatt er like optimistisk i høst når boken min er lansert og jeg må deale med den overdøvende stillheten etterpå. Kanskje jeg legger meg flat og begynner å skrive for voksne.
Psyche! Det er null stress, jeg har jobbet som ungdomsskolelærer, jeg er vant til å ikke få noe cred. Men hvis jeg som lærer kunne hjelpe én elev, var alt verdt det, og det er det samme nå. Hvis bøkene mine kan nå én ungdom og hjelpe dem på en eller annen måte, skal jeg være irriterende optimistisk til jeg dør.
Ida Therese Klungland 